UTOPI OG VIRKELIGHET

Lars Fredrik Svendsen, filosof

Tenk å kunne skape en verden fra bunnen av. Hvordan skulle en slik verden være? Det ville vært fristende å lage den perfekt.

Beskrivelsen av slike perfekte samfunn er det mange av i filosofien og litteraturen. De kalles gjerne utopier. ”Utopi” betyr bokstavelig et ”ikke-sted”, men det blir gjerne oppfattet som et ”godt sted”. Utopier er steder som ikke finnes i virkeligheten, men bare i vår fantasi. Når vi har forsøkt å virkeliggjøre slike fantasier, har resultatet gjerne vært en frontkollisjon mellom utopien og virkeligheten.

Problemet er at det perfekte samfunnet forutsetter perfekte mennesker, mennesker som ikke lyver og stjeler, og som alle er samstemte i én visjon av det gode. Det perfekte samfunnet har ikke rom for mennesker som ikke er slike prakteksemplarer, og det vil si at det ikke er rom for virkelige mennesker av kjøtt og blod, for mennesker som oss.

Det er ikke et alternativ å skape en verden fra bunnen av. Vi må begynne med den virkeligheten vi lever i, hvor vi er feilbarlige vesener som både er sårbare og sårer andre. Oppgaven vår er å forestille oss en verden hvor slike ufullkomne vesener kan leve best mulige liv.

Det må være en verden som kan romme ulike oppfatninger av hva som er et godt liv. Mennesker etterstreber mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenlige. Det er ikke grunn til å tro at rasjonelle og oppriktige mennesker alltid vil komme til samme konklusjon etter helt fri diskusjon. Mennesker har ulike verdier og idealer, og en grunnoppgave for et samfunn er å skape betingelser for at individer og grupper skal kunne leve livene sine ut fra de oppfatningene de selv har om hva som gir livet mening og verdi.

Snarere enn å tro at vi sitter med en fasit på hva som er det beste samfunnet, bør vi heller bestrebe oss på å skape en verden der det er rom for at ulike mennesker på sine egne vis kan forsøke å skape gode liv.

Menneskerettigheter er en viktig del av svaret på hvordan vi skal kunne lykkes med det. Menneskerettighetene har oppstått som responser på erfaringer av vold, forfølgelse og undertrykkelse. Selv om mennesker er ulike, har vi også så mye felles at historien har vist oss noen grunnleggende betingelser for at mennesker skal kunne leve gode liv.

Selv om det finnes mange ulike forestillinger om det gode liv, finnes det noen minstebetingelser som må oppfylles av ethvert anstendig samfunn. På dette fundamentet kan det bygges høyst ulike samfunn, og disse samfunnene vil inneholde høyst ulike mennesker som må leve sammen uten å være i kronisk konflikt. De må ikke nødvendigvis like hverandre, men de må kunne leve med at andre mennesker er annerledes enn dem selv. De må kort sagt være tolerante og akseptere andres rom til å leve på andre måter, tenke andre tanker og uttrykke andre oppfatninger.

Toleranse krever slett ikke at du skal bifalle alt dette, bare at du avstår fra å tvinge andre til å leve, tenke og uttrykke seg som deg. Slike samfunn bør bygges stein for stein, snarere enn i ett sveip. All politikk er en form for sosial ingeniørkunst. Filosofen Karl Popper skiller mellom utopisk og gradvis ingeniørkunst som modell for samfunnsutviklingen. For den utopiske sosiale ingeniøren må samfunnet forandres i ett slag: Alt det gamle må bort for å rydde vei for det nye. Popper tar heller til orde for at vi gradvis forsøker å skape bedre samfunn, og mer ved å kvitte oss med opplagte onder som tortur og sult enn ved å strekke oss mot storslåtte visjoner av det gode.

Også den gradvise ingeniørkunsten kan ha idealer, men den er åpen for å inngå kompromisser når de menneskelige kostnadene for iverksettelse av idealene her og nå blir for høye.

Snarere enn å bestrebe oss på å realisere utopier, bør vi heller forsøke å fremme fredelig sameksistens for grupper og individer med ulike og uforenlige oppfatninger om det gode liv. Da må visse moralske minstekrav – ikke minst menneskerettighetene – være oppfylt.

Teksten er publisert i “planetboken” som er en del av vandreutstillingen “Den nye planeten”. I tillegg til de innledende tekstene inneholder boken 50 plakater med unge asylsøkeres tanker omkring hvilke regler som skaper gode samfunn.